Tro, håp og kjærlighet!

1.Tess. 1,3: ... idet vi uavlatelig minnes deres virksomhet i troen og arbeid i kjærligheten og tålmod i håpet på vår Herre Jesus Kristus for vår Guds og Faders åsyn.

De tre store kjennetegn på sann, levende kristendom registrerer Paulus også i menigheten i Tessalonika. Enhver kristen er, uten unntak, en som tror, håper og elsker. Kanskje kan ordene virke abstrakte, men de gir seg alltid konkrete, praktiske resultater, så også i Tessalonika. Deres tro på Gud ble omsatt i virksomme gjerninger, for blir ikke dette resultatet så er det en død tro, forteller Jakob oss. Deres kjærlighet til Gud og mennesker virket videre til kjærlighetens møysommelige arbeid. Kjærligheten var ikke sentimental og bare i ord, men i de synlige gjerninger. Slik er også Guds kjærlighet. Han viste sin kjærlighet til oss ved at han gav sin sønn til soning for våre synder. Og så for det tredje virket deres håp tålmodighet i tjenesten, mens de ventet på sin Herre og Frelsers komme til lufthimmelen (Jfr. 1.Tess. 4,13 ff).

ET BIBELSK TREKLØVER

I det ofte siterte vers i 1.Kor. 13,13 kan vi lese: Men nu blir de stående disse tre, tro, håp og kjærlighet, og størst blant dem er kjærligheten. Det er det bibelske trekløveret som her beskrives. Hver av disse tre nøkkelord blir ofte assosiert med tre symboler. Troen har korsets symbol, håpet har ankeret og kjærligheten har hjertet. Dette synes også å samsvare med Bibelen.

For det første finner vi korset, som er sentrum for vår tro. Uten Jesus Kristus og ham korsfestet, er troens innhold tomt. For det andre er ankeret håpets symbol. I Hebr. 6,18-20 kan vi lese om det håp som venter oss, det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis. Dette betyr at det kristne håp er forankret i Jesu fullbrakte verk på Golgata kors og hans gjerning for oss i dag i det himmelske, som yppersteprest, talsmann og forbeder. Og så for det tredje hjertet, som er kjærlighetens symbol. Kjærligheten vil nemlig alltid være en hjertesak, og sann kristendom vil alltid ha sin basis i et rett hjerteforhold til den Herre Jesus.

FORHOLDET MELLOM TROEN, HÅPET OG KJÆRLIGHETEN:

Jeg tror det er viktig å understreke at både troen, håpet og kjærligheten har sitt sentrum i Kristus. Atskilt fra ham vil ordene være uten bibelsk mening. Det er Kristus vi tror på. Han er selve troens innhold. En original predikant traff en gang en berømt teolog på vei til et foredrag. Hva er det du skal undervise om?, sa predikanten. Jeg skal ha et foredrag om troen, sa teologen. Da kom det fra predikanten: Forkynn Kristus, så kommer troen. Dette var et svar som den berømte teologen aldri kunne glemme. Og det er også hemmeligheten. Troens øye ser nemlig alltid Kristus. Det er også ham vi håper på. Vi håper ikke på en tom teori, men på en levende person. Vi håper på han som snart skal hente hjem sin brud; han skal fri oss fra den kommende vrede. Det er også han som er kjærlighetens utgangspunkt og innhold. Når vi elsker, så er det fordi han elsket oss først. Rom. 5,5 sier at Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som er oss gitt. På denne måte blir også Jesus kjærlighetens mål.

Når det gjelder troen og håpet, så står de i en forstand i en annen tjeneste enn kjærligheten. Troen og håpet har nemlig sammen den oppgave å føre oss gjennom livet og hjem til Gud. I himmelen skal vi ikke lenger leve i tro og håp. Det er her i livet vi vandrer i tro, og det er her vi lever i håpet om det vi ikke ser, men dog tror på. Hvorfor skulle en håpe det en ser, spør apostelen i Rom. 8,24-25. I evigheten vil alle gaver få sin ende, dog med ett unntak - kjærligheten. Kjærligheten faller nemlig aldri bort. Guds kjærlighet er hjerteslaget i alt. Den er uendelig, ufattelig, allmektig, evig og uutslukkelig.

Merk deg så at som følge av denne kjærlighet Herren har vist imot oss, er også vi skyldige å elske hverandre. Å være frelst er derfor mere enn en forstandsak. Det er en hjertesak. I 1.Kor. 14,1 gir Paulus denne formaningen: Jag etter kjærligheten. Og det å jage etter kjærligheten er å jage etter Jesus selv, for det er han som er kjærligheten. Dikteren skriver det slik: "I ham sin frelser har den nok nu og i evighet. I kjærlighet, i håp og tro, den vandrer her og hist skal bo, med ham når tro og håp forgår, men kjærlighet består".