Fuglen og liljen

Sal 37,5: - Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det.

Matt 6,26: - Se på fuglene under himmelen...

Matt 6,28: - Legg merke til liljene på marken...

Det er vondt å være bekymret, og det er treffende hva Ordspr 12,25 sier: - Bekymring i en manns hjerte tynger ham. Mange i vårt samfunn har fått alt hva denne verden har å by på. Likevel er de ikke tilfreds. Likevel er livet fullt av bekymringer. Også Guds barn blir preget av tidsånden. Bibelen sier det enkelt, og noen vil kanskje si brutalt: Vær ikke bekymret! Ordene går som en rød tråd gjennom hele Skriften. Hva betyr det så når Herren sier at vi som er Guds barn ikke skal bekymre oss? Jeg tror det er rett å si at bekymringen ofte henger sammen med et ønske om å takle alle jordelivets mange utfordringer på egen hånd. Bekymringens vesen er når alt kommer til alt å ville klare seg selv uten Gud. Herren sier at vi skal stole på han, og han alene. Vi skal sette vår vei i hans hånd, og så skal vi stole fullt og fast på han. Bekymringens vei består i å stole på seg selv. For min egen del opplever jeg bergprekenens budskap, om ikke å bekymre seg, som noe av det mest trøstefulle i Skriften, men også noe av det vanskeligste. Den daglige leksen i Herrens skole i å overlate alle ting til ham strider nemlig på alle punkter mot vår gamle natur. Jeg er tilbøyelig til å være enig med Brorson: ”All kur er sur for menneskets natur”. Bibellærer, Øivind Andersen, sier det slik: ”Bekymring er at et menneske prøver på å være sitt eget forsyn, sin egen Gud og selv ta ansvaret for sin egen fremtid”. Guds medisin mot bekymringen finner du i Salme 27,14: - Bi på Herren, vær ved godt mot, og ditt hjerte være sterkt, ja, bi på Herren! (1930-overs). Å bie på Herren betyr ut fra grunnspråket at man venter på Herren, selv når det tilsynelatende ser ut til å være forgjeves. Denne betydningen av ordet møter oss også i Jobs bok, i Kap. 35,14: - Også når du sier at du ikke ser ham, så ser han nok din sak, og du må bie på ham (1930 overs).

Av Søren Kierkegaards samlede skrifter vil jeg særlig anbefale hans oppbyggelsesbok ”Liljen på marken og fuglen under himmelen”, utgitt i 1849. Søren Kierkegaard får frem både det trøstefulle og det ransakende, på ei og samme tid, i å betrakte fuglen og liljen i lys av Jesu ord. Hva avsnittet fra Matt 6,24-34 handler om er intet mindre enn hva det vil si å være menneske. Det store spørsmålet er om vi lever vårt liv kun i relasjon til oss selv (populært kalt selvrealisering) eller i et nært og fortrolig samfunn med Herren? Fuglen og liljen løftes frem i Skriften for å gi oss undervisning fra naturens side i hvor viktig det er for Guds barn å ikke bekymre seg. Søren Kierkegaard sier det slik: ”Fuglen tier og bier: den vet, eller rettere, den tror fullt og fast, at alt skjer i sin tid, derfor bier fuglen. Men den vet at den tilkommer ikke å vite tid eller dag, derfor tier den ... Slik også med liljen, den tier og bier. Den spør ikke utålmodig ”når kommer våren?” For den vet at den kommer i den beleilige tid, den vet at det var minst tjenlig for den selv om den fikk lov til å bestemme årets tider ... Så kommer da øyeblikket, og når så øyeblikket kommer, så forstår den tause lilje, at nå er øyeblikket og den benytter det”.

I vår rastløse og selvhjulpne tid gjør vi vel i å akte på sannheten i at Gud har tatt på seg ansvaret for hele vår fremtid. Gud er på tronen ennu, og han kommer sine i hu! Gud har kontrollen! Han har lovet å være med i alle dager, og alle slags dager. Gud sier ikke at når du blir gammel og grå i håret, da må du klare deg selv. Nei, han vil være med og bevare sitt folk gjennom alle dager og alle slags trengsler og prøvelser. 1. Pet 1,7 sier: - Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. Dette er det beste kastet du kan gjøre. Og husk: Ved Nådens Trone blir våre mange sorger forvandlet, og vender så tilbake til oss som omsorg! På denne bakgrunn lyder det også i Fil 4,6: - Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk.