De stille i landet

Salme 35,20: - De taler ikke fred, men tenker ut svik mot de stille i landet.

Richard Foster: - Overfladiskheten er vår tids forbannelse … Hva vi trenger, er ikke et større antall intellektuelle mennesker eller begavede mennesker, men flere dype mennesker.

For at vi skal være i stand til å høre Herrens Ord, er det nødvendig med stillhet. Ofte må Herren sette oss til side, slik at vi kan bli i stand til å lytte til Ham, Han som nettopp taler til oss gjennom stillheten eller tausheten.

Den danske filosofen, Søren Kierkegaard, sier det treffende: ”Kun i tausheten er øyeblikket. Og derfor hendte det så sjeldent et menneske at han rett kom til å forstå når øyeblikket er, og å benytte øyeblikket rett, nettopp derfor fordi han ikke kan tie. Han kan ikke tie, og derfor lar det seg kanskje forklare at han ikke merker øyeblikket da det var der for ham.”

I min reisevirksomhet som forkynner har jeg møtt noen av ”de stille i landet”. De er ofte lavmælte, og få legger virkelig merke til dem, da de på ingen måte er opptatt med å lage blest om seg selv. Mye av sin tid bruker de i bønn i lønnkammeret. De søker Gud i stillheten.

De stille i landet kjennetegnes på at de går i dybden. De søker et dypere liv i Herren. Og dette dypere liv søkes i Ordet, ikke i opplevelsene. Sant og visst opplever de mye med Herren, men de søker mer Herren selv enn hva han har å gi (jfr. Salme 131).

En representant for de stille i landet var Simeon i tempelet (se Luk 2,25 ff), som ventet på Herrens frelse. I Jesusbarnet så han det Gud hadde lovet, et lys til åpenbaring for hedningene og en tid med trøst og herlighet for hans eget folk, Israel. Den Hellige Ånd hadde åpenbart for Simeon at det lille barnet er intet mindre enn Guds sønn og Messias. I denne person var hele hans håp. Og i denne person hviler også vårt håp for tid og evighet.

Vi er ofte opptatt av at vi skal være noe. I Guds rike er det én målestokk, og det er Kristus og vårt forhold til ham. Herren trenger derfor å vise oss hva Han er for oss, slik at vi ikke blir så opptatt av hva vi skal være eller gjøre. Uten ham kan vi nemlig intet gjøre! Saken er den at vi mangler alt i oss selv, men vi har alt i ham.

Guds rike handler i bunn og grunn ikke om deg og meg, men det handler om Gud – og det handler om å bli den som Gud har kalt oss til å bli. Døperen Johannes sier i Joh 3,30: - Han skal vokse, jeg skal avta.

Djevelen har i dag klart å lage så mye bråk og støy at det er blitt vanskelig å høre røsten av Den gode hyrde. Jeg tror derfor vi har et langt større behov for ørkenerfaringer enn for enhver pris å skulle være på rett sted til rett tid for å oppleve det optimale. 

I 1. Kong 19,11-12 leser vi om Elias møte med Herren. Elia får beskjed om å gå ut og stå på fjellet for Herrens åsyn! Og se, Herren gikk forbi. Foran ham fór en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susen. Ut fra stillheten talte så Herren, og ga Elia det budskap han hadde behov for i sin tjeneste! 

Gjennom dette avsnittet skal vi merke oss at Guds Ånd er i stillheten! Herren var ikke i bråket og ståket, men han var å finne i den stille susen. Det står derfor så treffende i Salme 65,2: - Gud, i stillhet priser de deg på Sion. Og i Jes 30,15: - Dersom dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og i tillit skal deres styrke være. Men dere ville ikke.