Joh 19:30: Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd.

Joh 17:4: Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre.

En gang i Bibelen finner du disse lifligste ord som er uttalt på ord: Det er fullbrakt! (Nynorsk: Det er fullført!) På gresk utgjør setningen kun ett ord: Tetelestai. Dette ene ord ropte Jesus ut før han utåndet! Guds råd var fullbrakt, lidelsens kalk var tømt og all verdens synd var sonet. I en sum rommer dette evangeliet – det glade budskap. Som din og min stedfortreder gikk Jesus den tunge vei til Getsemane, Gabbata og Golgata for å tilveiebringe et fullbrakt og komplett frelsesverk. Den danske presten, salmedikteren og komponisten Thomas Kingo (1643-1703) sier det så treffende: ”Det er fullbrakt! Et større ord er aldri talt. Oppfylt er lov og profeti, Forbannelsen er nu forbi!” Bibellærer Besser har sagt det slik: ”Frelseren så seg omkring. Han så seg tilbake til den første synder, og fram like til den siste synder der skal fødes inn i denne slekt, og se, han så ingen, hvis skyld han ikke hadde gjort bot for og utslettet”.

”Han har gjort det!”

Salme 22, som ofte beskrives som korsets salme, begynner med ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”, og ender med ordene: ”Han har gjort det!”. Jesu nødrop i angst og forlatthet og hans seiersproklamasjon som seierherre på korset, har altså sin bakgrunn i Salme 22. Når Jesus utroper ”Det er fullbrakt!”, så er det en klar oppfyllelse av Salme 22,32. Det som i GT står på hebraisk svarer til det som i NT står på gresk.

”Det gjorde Gud!”

Loven sier: ”Gjør dette så skal du leve”. Martin Luther legger til: Og det blir aldri gjort. Evangeliet sier: ”Han har gjort det!” Synden er sonet og gjelden betalt! Rom 8,3 sier det slik: For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet. Hva er det Gud har gjort? Jo, han har gjort det som verken du eller jeg maktet. Det er ikke slik at nå har Jesus gjort sitt, så nå står det til oss å gjøre vårt. Nei, Jesus har gjort ditt og mitt. Det er nemlig ingen ”Selvgjort er velgjort” vei til himmelen. Nei, veien heter Jesus og hva han har gjort. Stedfortrederens ord: Det er fullbrakt!, er en kvittering fra himmelen om at synden er utslettet og gjelden betalt! Gud har selv kastet all vår synd på Kristus, og han glemte ikke en eneste en. Et menneske går derfor ikke først og fremst fortapt p.g.a. sine synder, men som følge av at man forkaster Stedfortrederen Jesus.

”Det fromme kjød”

I gamle dager talte man om ”det fromme kjød”. Ingen blir nemlig en kristen ved å oppdras og opptuktes til å leve kristelig. Det er noe en må bli født til! Man blir ikke en kristen bare ved å gå inn i ei kirke eller et bedehus. Å si noe slikt er like tåpelig som å si at en blir en hest ved å gå inn i en stall. Nei, et Guds barn blir man bare ved å fødes på ny, noe som alene skjer ved Guds ord. Når det gjelder det gamle menneske, så er det sant som det er sagt at det er uhelbredelig religiøst. Når derfor loven tordner med "du skal" og "du skal ikke", kan det tilsynelatende skje store forandringer, men det blir aldri annet enn i det ytre livet. En går over fra en måte å leve på til en annen måte å leve på. Kjødet er dog akkurat det samme, om det har en litt mer kristelig drakt enn før. Saken er den at loven aldri kan forandre ditt hjerte. Det kan bare evangeliet om Jesus og hans fullbrakte verk. Det er intet i oss som kan dyrkes og foredles så det blir til evig liv. Her må et guddommelig inngrep til. Ved å vende ditt øre mot, og ta din tilflukt til Jesu ord på korset: Det er fullbrakt!, skjer det en overgang fra død til liv, fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud. Ved en ny fødsel blir du så fullkomment forenet med Kristus, og du får et helt nytt liv! Du blir fullkomment frelst ved det fullkomne frelsesverk. Fanny Crosby skriver det så treffende: En evighetsklippe jeg hviler nå på, Et verk som han selv har fullbrakt. Ved troen på Jesus jeg salig kan gå, Han verner meg selv med sin makt.

Vi kristne snakker ofte om tro: Tro på Jesus, tro på Gud, tro på Bibelen. «Du skal ikke tro, du skal vite!» sies det av og til. Er dette med kristendom, at det finnes en Gud som har skapt verden og oss, at Gud ble menneske
gjennom Jesus, at han døde for syndene våre, at han stod opp fra de døde, at han kommer igjen for å overta styringen her i verden, er alt dette bare noe vi tror er sant? Noe vi ikke vet, men som vi tror og håper
at stemmer?

Hele verden er bygd opp rundt tillit: Når jeg setter meg i bilen om morgenen, stoler jeg på at han som reparerte bremsene gjorde jobben skikkelig, jeg stoler på at de som kommer i motsatt kjørebane ikke er beruset eller
gale, og så videre. Hver gang jeg setter meg i et fly overlater jeg livet mitt i hendene til en gjeng flygeledere og flymekanikere, samt to piloter. Jeg kjenner ingen av dem, men jeg stoler på dem. Hvorfor?

Tillit er bygd på erfaring: Vi har fra barnsben av gjort erfaringer som gjør at vi våger å sette oss i en bil, også som passasjerer. Vi tar med største selvfølgelighet fly, og spiser det meste som bys oss av mat, både hjemme og på restaurant. Vi kan ikke leve uten tillit: Det å tvile på alt rundt oss er en psykiatrisk diagnose, paranoia...

Bibelverset som er sitert overfor, sier at dersom vi gir mennesker vår tillit, bør vi i alle fall gi Gud tillit. Hvorfor det?

Gud har gitt oss nok bevismateriale for at han har skapt oss: Hele skaperverket roper ut at det står en enorm
intelligens bak det. Til og med en avde sterkeste motstanderne av tro på Gud, Richard Dawkins, sier at «biologi
består i å studere kompliserte ting som gir inntrykk av at de er skapt med en hensikt.» Deretter følger en bok som
uten særlig hell prøver å bevise at det motsatte er tilfelle.

Skaperen har også gitt oss grunn til å tro at han er god: «Ved sine velgjerninger lot han dem ikke mangle vitnesbyrd om seg. Fra himmelen sendte han dere regn og grøde i rette tid, han har gitt dere føde og fylt hjertene med glede.» (Apg 14:17) Den forutsigbarheten vi tross alt ser i naturen vitner om en god opphavsmann. 

For meg gir Bibelen likevel den sterkeste grunnen til å stole på Gud, og satse livet mitt på denne troen: Bibelen, som egentlig er en samling av bøker, skrevet av mange forskjellige mennesker i løpet av en tidsperiode på et par tusen år, gir seg ut for å være Skaperens budskap til oss mennesker. Hvorfor tror jeg på den? Jo, de forskjellige bøkene viser en fantastisk innbyrdes overensstemmelse, de forutsier ting som senere fant sted, de passer med det samvittigheten sier, og de stemmer overens med verden rundt meg, både menneskets natur og skaperverket. Jo nøyere jeg studerer den, jo mer oppdager jeg at jeg ennå ikke har sett. 

«OK,» sier du, «men hva med de tingene i Bibelen som tilsynelatende motsies av vitenskapen? Hva med de tingene som kolliderer fullstendig med vår moderne tankegang? Tviler du aldri?»

Jo, jeg tviler av og til. Det jeg stoler på består nemlig av mange ting jeg ikke kan se, og mye som ennå ikke har hendt. Jeg ender likevel alltid opp med å stole på Gud, på grunn av det jeg allerede har sett, og det som allerede har hendt. Til syvende og sist handler troen min nemlig ikke om en teori, en verdensanskuelse, en filosofi, men om tillit til en person. Denne tilliten er basert på det denne personen har kommunisert til meg gjennom ord og gjerninger, og på en eller annen måte klarer han alltid å fornye denne tilliten hos meg når jeg tviler: Gjennom Bibelen, gjennom opplevelser, gjennom bønnesvar.

Alternativet? Ingen Gud, ingen som er større enn naturkreftene, ikke noe håp, ingen som er større enn døden, ingen løsning på skyld og synd, ingen verdier, ingen framtid, ingen mening. «La oss ete og drikke, for i morgen dør vi.»

Heldigvis er det ikke slik. Heldigvis har Gud gitt mer enn nok bevismateriale til å skape en tillit som holder hos oss, som gjør oss i stand til å overlate oss i hendene hans og satse på ham. Hvis vi vil... Vi må nemlig velge å se, velge å lese Bibelen, velge å høre på dem som forteller om Gud, velge å la oss påvirke hvis det er sant, og til slutt velge å stole på Gud og la ham bli «sjefen», i stedet for å stole på oss selv og bestemme selv.

Resultatet: Fred, glede, god samvittighet og trygghet i møte med vanskelige tider, og trygghet i møte med min egen svakhet og utilstrekkelighet.

David A. Sjøen

Slik lyder de kjente ordene som vi leser og hører når vi samles med våre kjære for å feire julehøytiden.

Når vi lærer Guds ord å kjenne, oppdager vi at manntallet ved keiser Augustus – skulle lede våre tanker til annen innskrivning – en annen keiser og et annet usynlig rike.

I den vidunderlige boken, Guds Ord, får vi møte Gud Herren, den virkelige «keiser» og høre om det dekret han har sendt til denne verden gjennom evangeliet.

Denne kongelige befaling går ut til et enda større rike og omfatter virkelig alle mennesker i hele verden: Gå og la deg innskrive i den Himmelske Keisers store protokoll! Bli for all del ikke stående utenfor bøkene som forteller at du er en del av Guds store og mektige rike. Det bar med seg store fordeler å være under Romerrikets beskyttelse, eie rettigheter og ha status hos Keiseren.

Derfor leser vi videre: «Og alle reiste for å la seg innskrive, hver til sin egen by». Disse innså, alle sammen, fordelene og nødvendigheten av å adlyde befalingen som kom fra tronen i Rom. De dro alle for å la seg innskrive. De var i en situasjon der de forstod – der er intet alternativ.

Hva så med oss? Til oss er der utstedt et tilsvarende «dekret», tronen har talt: Gå og la deg innskrive! Gå til din egen by!

Tør vi trosse den Himmelske Keisers ordre? Himmelens Hersker har nemlig åpnet for den mulighet – du kan faktisk velge. Så høyt har han satt deg blant sine skapninger, at han gav deg en fri vilje. Samtidig gav han deg noe som vi mennesker ønsker å glemme, nemlig ansvar. Gud ansvarliggjør oss for våre valg.

Hvilken beslutning tar vi? Går vi til vår egen by, finner vi veien tilbake til vårt egentlige himmelske opphav og slekt?

Har vi noen by da? Ja, Gud har en by for oss alle, uansett hvem vi er. Husker du hva Jesus sa til disiplene da de kom gledesstrålende etter stor suksess som rikets arbeidere? «Gled eder ikke over at åndene er eder lydige, men gled eder over at eders navn er oppskrevet i himmelen» Høyt hevet over denne verdens oppturer og nedturer, suksesser og fiaskoer, finnes der en sikker by, Guds by, hvor han bor og der han selv fører Livsens bok.

I rådhuset i Guds Evige Stad samles listene for manntallet som i denne stund føres i denne verden. Større gledesgrunn finnes ikke – intet kan overgå dette. Du er registrert som lovlig borger og har fått del i alle rikets goder. Intet som skjer her nede kan noensinne affektere dette faktum eller fjerne ditt navn fra Livsens bok.

Så kan vi spørre forundret: Hva har jeg gjort av storverk som har brakt meg inn i en slik evig lykke? Svaret er: ingenting – unntatt dette: Du adlød Keiserens befaling, du underkastet deg hans autoritet. Du bøyde deg for hans Evige Trone ved å la deg innskrive i – Livsens Bok hos Lammet som er slaktet.

VÅRT UTGANGSPUNKT

Ja, dette er vårt sørgelige utgangspunkt. Dette er det naturlige menneskets tilstandsrapport. Alle har syndet og fattes Guds ære. Og forholdet er ikke bare at en kan gå fortapt, men en er fortapt. Ef. 2,12 sier derfor at det naturlige mennesket lever uten håp og uten Gud i verden. Slik har det vært siden Adam og Evas fall i Edens hage. Rom. 5,12 sier: Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden således trengte igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. Mot denne lære raste fariseerne, og mot denne lære raser også de såkalte moderne humanister. Sannheten har nemlig alltid hatt trange kår, den har aldri vært populær. Sannhet er like fult sannhet, om enn alle skulle nekte den. Dette gjelder både sannheten om synd, dom og frelse. Jonas Dahl skrev i 1904: «La verden kun tvile så meget den vil, Forsøke å nekte at solen er til. Jeg vet at den varmer og lyser for meg, Jeg vet hvem som hjalp meg og salig er jeg».

VÅR REDNING

Selv om vår tilstand er som beskrevet, skal vi likevel slippe å fortvile. Det er nemlig håp for den håpløse. Hadde det vært opp til oss da hadde det vært ille ute, men får Herren stelle med oss i sin nåde, forholder det seg helt annerledes. Rom 5,15 sier: ..for er de mange død ved den enes fall, da er meget mere Guds nåde og gaven i det ene menneske Jesu Kristi nåde blitt overvettes rik for de mange. Dette er bakgrunnen for ordet «frifinnelsesdom». Og i det ligger det noe langt mere enn i det å bli benådet. Et Guds barn er ikke, som mange vel ment sier, en benådet synder. Nei, det er noe langt mer; det er frifunnet. Den som blir benådet er enda skyldig, men slipper straff, som følge av f.eks. kongens benådning. Den derimot som er frifunnet blir av domstolen ansett som uskyldig; m.a.o., som aldri å ha begått noen forbrytelse. Slik er det med det menneske som har tatt imot Jesus. Det blir fra Guds synspunkt ansett som aldri å ha syndet. Synden er helt slettet ut. Det skjedde på Golgata, da dommen og straffen rammet Ham i ditt sted. Vi er frifunnet fordi vi er rettferdiggjort! (jfr. Rom. 3,24 ff).

Erik Pontoppidan skriver kort og godt om dette i sin bok «Sannhet til gudfryktighet». Spørsmålet er: Hva er rettferdiggjørelse? Han svarer: «Den følger på gjenfødelsen og består i at den treenige Gud av bare nåde frikjenner (min uthev.) en botferdig og troende synder. Han blir frikjent både for sin synd og den straffen han har fortjent. I stedet blir han tilregnet Kristi rettferdighet. Gud ser på ham i Kristus, som om han aldri hadde syndet.».

Kristus er åpenbaret én gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer. (Hebr. 9,26) Der var også din synd medregnet! Jesaja skriver det slik: Jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu ... Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky; vend om til meg, for jeg gjenløser deg. (Jes. 43,25; 44,22) Ta imot dette, og det er ditt! Alt av nåde! Alt for Jesu skyld! Abraham Thompson sier det så fint: «Vår synd ble helt utslettet da den ble på Sønnen lagt. Han ropte ut på Golgata de ord: Det er fullbrakt» ... «Hvor er vår synd? Hvor er vår dom? Hvor er vår straff og last, Når alt tilregnet ble Guds Lam, til korset naglet fast?».

Vi er frifunnet! Vi er kjøpt fri - Av Ham som tok vår plass i dommen! Derfor heter det FRIFINNELSESDOM!

Eivind Flå

BEGYNNELSEN
Vi møter her, i disse viktige og mye omtalte versene fra menneskets gryende dag, to historiske personer - Adam og Eva. Det dreier seg altså ikke bare om to «symbolske» personer, som det hevdes i den liberale teologi. Disse to historiske personene plasserte Herren inn i en virkelig geografisk hage - Edens hage. Bibelen forteller at alt var såre godt. Alt bar preg av liv, glede, skjønnhet og harmoni. Og i slike omgivelser levde mennesket i et fortrolig samfunn med sin skaper og Gud. Adam og Eva levde slik de var skapt til å leve. Vi er nemlig skapt i Guds bilde til å leve for og med Ham. Vi stammer ikke fra apekattene, vi er ikke et resultat av evolusjon, slik den såkalte vitenskap vil fortelle oss. 

I Edens hage var det liv og overflod overalt. Der var også mange trær. Og Adam og Eva var fri til å spise frukten av alle trærne, med unntak av ett: Treet til kunnskap om godt og ondt. Dersom de åt av dette treet ville de dø. Fra Guds side var dette naturligvis alvorlig ment, for Gud mener alltid eksakt det han sier.

Men så skjer det katastrofale. Djevelen er på besøk i hagen, og han henvender seg til Eva med sin list. Han spør: «Har Gud virkelig sagt?»; og med dette spørsmål sås tvilens giftige sæd i Evas hjerte. Det katastrofale er at Eva istedenfor å avvise denne «første liberale teolog» tvertom lytter til hans røst. Dermed var fallet et faktum.

Eva så på treet. Det var en lyst for øynene, og frukten så god ut. Det måtte også være et prektig tre, siden man kunne få forstand av det. Vi finner en parallell til dette i 1.Joh.2,16: «For alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden». Dette var de første menneskers fall, og det har siden vært hva mennesket har falt i. Jesus ble også fristet av Satan i ørkenen på disse tre punktene, men han besto prøven!

Etter at Eva hadde spist av treet bød hun sin mann, som også åt. Hva skjedde så? Jo, nettopp det Gud hadde sagt. Mennesket døde! Først åndelig, siden legemlig og evig. Livet og døden byttet plass. Forbannelsen tok velsignelsens plass, og synden og skammen tok plassen for den egentlige glede og det fortrolige samfunn med Gud. Konsekvensen ble at hele menneskeslekten gikk med i fallet. Omtrent som når man feller et tre; da går alle greinene med i fallet. (Rom.5 beskriver denne mørke og dystre situasjon.)

EN NY BEGYNNELSE
Dette er dog heldigvis ikke hele sannheten. For inn i denne dødens og forbannelsens verden kom Jesus. Han steg ned fra det himmelske høye. «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss». Han steg i vår jammer ned så dypt som ingen vet. Han som er Livets Herre tok vår plass i døden; og som vår stedfortreder tok han all vår synd og straff på seg. 

Men døden kunne ikke holde på ham. Han seiret over døden og sto opp igjen. Nøklene til dødsriket er derfor nå i Jesu hånd. Jesus sier, i Joh.åp.1,18: «Frykt ikke. jeg er den første og den siste, og den levende; og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og til dødsriket».

Å, hvor vi har grunn til å takke Jesus for denne store frelse. Si derfor heller ikke farvel til Han som var villig å dø i ditt sted forat du skulle leve ved Ham! Forkaster du nemlig Jesus blir du værende i mørket uten håp og uten Gud i verden. Får han derimot komme inn i hjertet går du over fra død til liv og kommer ikke for dom. Sangeren sier: «Se, se, se og lev, det er liv i å se på det Golgata kors, ja just nu er det liv og for deg». 

MISJONENS HERRE
Jesus, som er Livets Herre er også Misjonens Herre. Og han befaler oss å gå til en døende verden og proklamere Livets Ord. Han ber oss bringe Lyset inn der hvor det er åndelig belgmørkt. Paulus hadde skjønt alvoret i dette, da han sa: «Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet». Hans trang var at Herrens «landgrenser» måtte utvides og at den åndelig døde måtte få evig liv. Dette er også vårt kall, og det gjelder overfor alle mennesker; også muslimene, som nå utgjør ca. 1 milliard av jordens befolkning. 

DØD - LIV
La oss betrakte Edens hage igjen. Hva kjennetegnet situasjonen der? Jo, det var liv overalt, mens Herren talte og advarte mot død. I dag er situasjonen motsatt: Overalt ser vi død, mens Gud i sitt Ord taler om liv - evig liv. I Edens hage lød det: På den dag du spiser av treet skal du dø. I dag lyder det: Tro på den Herre Jesus, og du skal leve! 

Derfor kom Jesus! Derfor ble han spikret opp på korset - forbannelsens symbol. Det var der livet ble gitt, men der ble det også vunnet. Dødens symbol er for oss derfor et livets symbol. Og får Den Hellige ånd rette vårt blikk mot dette kors, skjer underet. LIVET unnfanges og den nye fødsel skjer.

Det avgjørende for evigheten er hvordan du stiller deg til Han som døde på Golgata. Joh.3,36 sier: «Den som tror på Sønnen har evig liv, men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham».

Eivind Flå